Det er sånn han er .Ser noe i alle ting ;muligheter.

En spiker blir en syl,spisset til den med letthet glir inn i læret slik at han kan reparere en ødelagt grime. Det handler om nøysomhet og oppfinnsomhet og funksjon. Hans venn har bare en arm og når de spiller sjakk har denne vennen for vane å la sjakkbrikkene gli ned i lommen. Ofte glemmer han dem der ,men de finner som regle veien tilbake til esken med rødt lokk tilslutt.Foruten en liten bonde, den kommer aldri tilbake, så bestefar lager en ny av en løper han har liggende og farger den med sort tusj.Det er ikke verdt å nevne det med ord , han bare brummer.Kanskje tenker han at det ikke er verdt å plage vennen som mistet armen i maskinen som hakker halm. Han lager andre ting også , en propp til vasken da den gamle blir morken, et dor til å drive ut låsesplinter og kunst  med stemmen som hører til i et av de store opera husene ikke i et kjøkken på landsbygda,han maler og tegner ,landskap og portretter men det er ikke plass til kunst på den forblåste gården , eller i livet eller noen steder. I det minste ikke i det livet han har.

​

Jeg forteller min søster om formen jeg husker og hun svarer ja jeg husker akkurat hvor det var en malingflekk på den

​

Jeg forteller om den til min mor og hun sier den var  stor og hvit og  ble brukt til korn ,eller var den mye mindre som han holdt i hånden til å så med . Hun forteller to historier på en gang og er verken enig med meg eller seg selv.

​

Min onkel sier den var rød og av plast. Mest snakker han om taukvalitet og hvor viktig det er å kunne spleise tau.

​

Jeg har det hjemmelagede doret , proppen og sylen.

Trakten og stemmen har jeg bare i hodet.

​